Hva Skjedde Med Nina?

Gal eller kult-forvist? En sann histore.

English version: https://www.kanarifuglen.com/l/what-happened-to-nina/

Disclaimer
Denne teksten er skrevet fra mitt eget ståsted, basert på egne erfaringer og refleksjoner. Enkelte navn og detaljer er fiktivt for å ivareta anonymitet, mens offentlige personer og virksomheter omtales ved sine faktiske navn.

Lesetid: 25 minutter (sett deg til rette!)

🦋🤍

Intro⭐

I fjor vår begynte jeg å gå til en terapeut i Oslo. Hun heter Nina (fiktivt) og jobbet på IKYA-klinikken, som hevder å tilby "vibrasjonell medisin og ekspansjon av bevissthet". IKYA er "artist"-navnet på mannen som etablerte og leder IKYA-klinikken. Hans virkelige navn er John Opsahl, men han endret det nylig til "John Ikya". Han markedsfører seg selv som "spirituell mester", og tar 3800kr for én times session.

IKYA AS hadde i 2024 driftsinntekter på 11 millioner NOK og resultatet før skatt var 7,5 millioner NOK. John Ikya tok ut et utbytte på 5.5 mill fra firma ifjor. Dette viser at i tillegg til å være en selvutnevnt "spirituell mester" er han også en helt grei buisnessmann.

🦋🤍

I Terapi🌸

Jeg var syk på den tiden, og fikk god hjelp og støtte av Nina. Hun så meg, leste meg spot on, regulerte meg, og gjorde magisk intuitiv body work på meg. Jeg følte meg alltid oppløftet og så godt som frisk resten av dagen, etter at jeg hadde vært hos henne.

Det var en mandag, og vi hadde avtale om neste session dagen etter. Jeg følte meg ganske syk, og sendte melding til henne på messenger og spurte om vi kunne ha timen over video, for jeg var ikke sikker på om jeg klarte å dra hele veien inn til klinikken. Det kunne vi, svarte hun blidt med varme og hjerte-emojier, som hun pleide.

Så - senere på dagen, får jeg en telefon:

"Hei, det er Lis fra IKYA klinikken her. Jeg ser du har en time med Nina i morgen, og det er derfor jeg ringer. Det har seg nemlig slik at Nina dessverre er blitt avskjediget... Med umiddelbar virkning. Beklager det. Kan jeg sette opp time med en annen av våre IKYA terapeuter?"

Jeg fikk sjokk, var i vantro, og lurte på om dette var en bløff. Dette kunne ikke stemme - det var noe meget rart her, og det luktet ugler i mosen. Jeg hadde jo bare noen timer før, vært i kontakt med Nina, og da var alt i sin skjønneste orden. Hva kan possibly ha skjedd på bare et par timer? Jeg reagerte med benektelse og motstand, og jeg svarte ganske så spydig og skarpt tilbake:

"Dette må være en feil, regner jeg med? Om dere har avskjediget Nina er jo det veldig synd for klinikken, og et tap for dere. Og nei takk, jeg ønsker ikke time hos en annen. Det var Nina som var min terapeut, som jeg stolte på og hadde en god relasjon til."

Jeg sendte selvfølgelig umiddelbart melding til Nina, og fortalte henne om telefonen jeg hadde fått og spurte om dette stemte. Og om vi fortsatt skulle ha time dagen etter.

Noen timer senere, sent på kvelden, får jeg svar fra henne. Det er en kald, ugjenkjennelig tone i meldingen, hvor hun fremfører at hun nå har kommet frem til at hun har lært det hun trenger av IKYA, og nå er klar for å gå videre i livet, på egne veier.

Varmen og tilstedeværelsen som hun pleide å ha var borte. Men hun hadde min tillit, og til tross for at jeg ikke kunne forstå det, valgte jeg å tro på det hun skrev, enn så fremmed det låt.

En sorg trådte frem i meg. Jeg hadde mistet terapeuten min. Plutselig og uten forvarsel. Men slik er livet, tenkte jeg. For som jeg hadde lært på den harde måten, kan livet ta uventede, brå og til tider brutale vendinger. Og jeg aksepterte det.

Når jeg ser tilbake på det nå, får jeg nesten vondt av meg selv – for at jeg bare aksepterte det så blindt og uten motstand. Hadde det vært datteren min, eller en venninne, som fikk den telefonen og mistet en terapeut som betydde så mye, slik Nina gjorde for meg, ville jeg ringt IKYA-ledelsen på flekken. Jeg ville krevd en forklaring og skjelt dem ut for å tillate noe sånt.

For relasjonen mellom en terapeut og en klient kan være dypt intim og fortrolig. Det er ikke noe man skal leke med, eller kaste ut av vinduet uten videre. Å gjøre det stiller organisasjonen til ansvar for hvordan dette rammer klientene – og hvilke traumer en slik brå avslutning kan påføre dem. Jeg fikk ikke engang en sjanse til å forberede meg. Ingen forvarsel. Ingen betenkningstid. Bare sjokk – rett ut av det blå.

I dag ser jeg tydelig at dette ikke bare var en mildt sagt uprofesjonell håndtering, men et direkte overtramp – et slags overgrep – mot meg og alle andre klienter som på denne måten ble frarøvet terapeuten sin.

Men, som sagt - jeg var flink pike, og aksepterte.

Samtidig var det noe i bakhodet mitt som stusset veldig over dette, og noe føltes off. Jeg la det ikke helt fra meg, men beholdt det i bakhodet. Jeg var nysgjerrig etter å finne ut mer.

🦋🤍

Open House🎬

Flere måneder før var jeg på det årlige arrangementet, Open House på klinikken i Oslo. Her blir de to kursløpene de arrangerer promotert - Krystallkurset og Mantrakurset. Da skulle jeg få se denne sagnomsuste IKYA-karakteren, som angivelig skulle være en opplyst spirituell mester. Jeg var spent og hadde høye forventninger. Jeg har ellers aldri møtt ham eller hatt sessions med ham, og kjenner ham ikke personlig.

Rommet var rigget til som en scene, med publikumssal med klappoppstoler. I midtgangen var det oppstilt et profesjonelt kamera, som skulle ta opp eventet og live streame det.

Foran på scenen, var det en beige liten toseter-sofa, med store praktfulle krystall-statuer ved siden av, sammen med store delikate blomsterbuketter. Scenen var faktisk en scene, litt oppbygd fra gulvet publikum satt på.

Folk minglet og fant plassene sine og ble gjort oppmerksom på at det var viktig at man måtte sitte helt stille under forelesningen, og helst ikke ta opp ting fra vesker eller sekker, for å unngå bråk for opptaket.

Før IKYA kom på scenen, var spenningen i rommet til å ta og føle på. Det var nesten som folk hadde stjerner i øynene bare ved tanken på at nå skulle de snart være i samme rom som ham.

De reklamerer med at dersom man studerer sammen med ham, blir man en del av hans "søyle" som er som en motorvei - din spirituelle utviklingen går i speed, sammenlignet med hastigheten uten hans guiding.

Det var mange assistenter på jobb som forberedte oss som var tilstede på at nå kommer snart IKYA, og ga tegn til at vi måtte bli stille. Rommet ble knyst stille og sitret av forventning.

Så kom IKYA, fra bak gardinene bak scenen. Han hadde på seg beige kjortel, var barbent og gikk rolig og høytidelig med brystkassen bulende fremover, bort til sofaen og satte seg rolig ned i midten av den, med standhaftig og rak rygg. Deretter så han utover rommet i flere sekunder, før han lavt og rolig, men tydelig og med aurotitet i stemmen, sa:

"Welcome everyone."

🦋🤍

Min indre tverr hadde lyst til å poke borti ham og se om han var ekte. Jeg hadde lyst til å spørre "Er du et menneske?" For folk i miljøet sier nemlig at han ikke er det. Jeg hadde så innmari lyst til å røske opp i den dødsens seriøse stemningen i rommet. I ni-nysgjerrighet ventet jeg på å se denne mystiske "entiteten" av en figur, kalt IKYA, loosen up og vise tegn til humor, avslappethet, ja rett og slett til menneskelighet.

Og man kan i flere videoer se at IKYA ler. At han drar en vits. At han snakker som om han vet alt om hvordan det er å være et typisk menneske. Men - for meg synes det påtatt. Jeg venter fortsatt på å se den ekte sjelen, den sårbare siden hans, den varme, ekte, menneskelige siden.

Men på dette tidspunktet, var jeg så påvirket av flere av mine gode bekjente, som jeg hadde tillit til, samt terapeuten min Nina, som var så "fan" av IKYA. De snakket om hvor dyp og spirituell og vis han var, og at han ikke var et menneske - og i grunnen kunne det være det samme hva han var - det var ikke viktig. Han var bare opplyst og opphøyd, og ville man ha den mest effektive spirituelle selvutviklingen, skulle man investere i kursene, og bli med og "studere med IKYA".

Jeg tenkte for meg selv at jeg skulle være open-minded og ikke dømme utseende hans eller den litt stive, kalde fremtoningen hans.

Atmosfæren var tett av forventning og øyne som tindret av beundring, men hele opplegget fremstod likevel stivt og upersonlig. Jeg tenkte at det måtte være noe mer – han måtte jo være mer «nedpå» når man først kom innenfor. Jeg tenkte at på kursene, der er han sikkert mer laid back, og vi sitter sikkert i ring sammen og interagerer mer naturlig.

På slutten av «teachingen» var det åpent for spørsmål. Da måtte man rekke opp hånden og vente på at en assistent kom med mikrofonen. Ærbødige og skjelvende stilte folk sine nøye gjennomtenkte spørsmål. På et tidspunkt rakk jeg også opp hånden. Det ble min tur. Assistenten ga meg mikrofonen, men holdt hånden klar til å ta den tilbake så fort jeg var ferdig med å stille spørsmålet.

Jeg spurte:

«Hvordan foregår kursene? Sitter vi i ring og blir mer kjent med deg og hverandre, og interagerer mer? Eller er det…» (her måtte jeg anstrenge meg for ikke å si like stivt, tørt og upersonlig som nå) «… samme format som dette eventet?»

Svaret var at det var samme format som dette. Til tross for at jeg ble skuffet og betenkt over svaret, over at han ikke skulle by mer på seg selv, var jeg likevel nysgjerrig. Jeg tenkte at det måtte være noe jeg ennå ikke hadde forstått – siden alle rundt meg var så over seg av begeistring. Og jeg lot meg forføre av lovnadene om en highway til personlig utvikling, og ideen om et fellesskap med likesinnede. Så jeg meldte meg på, med et åpent sinn.

Jeg var på vei til å bli like blind, frelst og frakoblet som de andre, og det skulle vise seg å være en highway til et helt annet sted enn det som var oppgitt destinasjon.

🦋🤍

Mantrakurs🎶

Ett av tilbudene IKYA tilbyr er som sagt Mantrakurs. Det går over et år, hvor man får en spirituell forelesning med tilhørende nytt Mantra fra IKYA hver måned.

Jeg hadde meldte meg på, ennå jeg hadde en rar følelse av denne distanserte, opphøyde figuren IKYA, som jeg ikke fikk helt taket på. Mantraene, ble det sagt, kom fra både ur-kulturer her på jorda, så vel som fra andre planeter i universet, eller til og med fra andre dimensjoner! IKYA "lastet" dem bare ned, gjennom sine evner til å tune seg inn på frekvenser av informasjon (noe jeg forsåvidt mener at vi alle kan gjøre).

På den første Mantrasamlingen, var vi tilbake i rommet på klinikken i Oslo. Vi skulle få det første Mantraet! Vi var så spente - hvilken lyd er det vi får? Ikke OM, ihvertfall, for den er oppbrukt. Jeg husker faktisk ikke den første lyden, men den andre, som jeg såvidt (før jeg droppet ut) rakk å få med meg var "Nnn-Gahh" ish. Som i "tighten - and - release". (Obs, jeg oppgir konfidensiell TOP SECRET informasjon her nå. Det var strengt forbudt å dele mantraene med noen andre - helst skulle man sitte alene å synge dem, uten andre i husstanden som vitner. For dette var potensielt farlige verktøy som kun var tiltenkt dedikerte og høyt bevisste IKYA-studenter, som forresten også hadde betalt for dem.)

Den første timen av den første samlingen var det assistenter som var tildelt mellomleder-roller, som styrte. De satt også oppe på den lille scenen. Men det rare var at de ikke satt i den lille beige toseter-sofaen, men på to mindre semi-komfortable stoler. Jeg stusset veldig over dette. Hvorfor kunne de ikke bare sitte i sofaen?

Da IKYA kom etter en time, for å holde sin speach til oss, og avsløre hvilket mantra vi skulle få, satt han alene på scenen, i sofaen. Kun én person fikk lov til å sette seg der sammen med ham, innimellon, ved praktisk informasjon eller lignende. Og det var Andy, operational manageren i organisasjonen. Han er ektemannen til John Ikya.

Jeg undret meg på om John har intimitetsbesvær når det kom til andre mennesker, andre enn mannen hans?

Jeg la også merke til at han har en kronisk muskel twitch i høyre skulder. Og i tillegg skrår nesa hans litt mot høyre. Høyresiden vår representerer vår fars linje, og venstresiden vår morslinje. Lurer på hvordan forholdet til hans far var. Og hans mor.

Kan det hende at hans maskuline side er overrepresentert, og hans feminine side er underrepresentert, tenkte jeg, mens jeg hele tiden prøvde å lese ham, og finne ut hvem han egentlig var. Jeg trodde ikke på dette de sa om at han ikke var et menneske og blablabla. Ingen av oss er jo egentlig mennesker… duh… Vi er jo på besøk her. Men her er vi jo i kropper, så her er vi mennesker, i kropp, og det er John Ikya også.

🦋🤍

I forbindelse med Mantrakurset ble det opprettet studiegrupper, der mellom-ledere og IKYA-representanter var gruppe-ansvarlige. Og i forbindelse med hendelsen rundt Nina, som hadde skjedd etter Mantrakursets oppstart, tok jeg kontakt med studiegruppen min, gjennom en felles gruppechat. Jeg fortalte at jeg var sjokkert og forvirret over hendelsen, og spurte om vi kunne ta en prat og lufte dette sammen.

Det som møtte meg var… stillhet. Ikke en eneste kommentar, reaksjon, ikke ett eneste svar. Bortsett fra én. Én person fra gruppa mi ringte meg. Og fortalte at det nylig hadde gått opp for ham at hele IKYA var for en kult å regne - ikke i positiv forstand. Han fortalte at han hadde fått øynene opp for dette, etter å ha satt seg inn i andre folks erfaringer fra kulter - hvordan de fungerer og hvordan man kan bli utestengt uten forvarsel, dersom man begynner å vise tegn til å tenke annerledes, eller stille spørmsål.

Jeg følte meg lettet… Endelig noe som ga mening og føltes gjenkjennelig… Jeg kjente umiddelbart at dette var svarene jeg hadde lett etter. Og jeg meldte meg av Mantrakurset.

🦋🤍

Kontroll, Manipulasjon og Gaslighting🔥

Så…

Tiden gikk…

Og etter noen uker hørte jeg endelig fra Nina igjen. Hun fortalte sin historie, om hva som egentlig hadde skjedd noen uker før. Hun fortalte at den dagen folk fikk telefon fra IKYA-klinikken, hadde hun vært innkalt til et møte med lederne. Hun hadde på forhånd trodd at møtet skulle dreie seg om noe helt annet enn det det viste seg å være.

De påsto at hun hadde snakket negativt om IKYA, at hun hadde beskyldt ham for å være en kultleder. I tillegg hevdet de at hun prøvde å «stjele» klienter fra IKYA. Da hun stilte seg helt uforstående til disse beskyldningene, fikk hun beskjed om at hun befant seg i en slags psykotisk tilstand, og derfor både sa og gjorde ting hun ikke husket.

Meldingen jeg hadde fått den kvelden – den kalde, ugjenkjennelige – var en melding som Nina hadde skrevet under møtet, i en tilstand av sjokk og under press fra lederne, hvor de skulle godkjenne ordlyden. De satt dedikerte og alvorstynget og messet det «riktige» narrativet om den såkalte sinnslidende Nina. Denne meldingen skulle sendes som svar til klienter, dersom nødvendig.

Det kom også frem at IKYA-temaet hadde bedt Ninas tidligere klienter, samt folk generelt i IKYA-miljøet, som fikk høre om denne nyheten, om IKKE å ta kontakt med Nina. Dette skulle angivelig være for å beskytte henne, fordi hun var så syk. Mentalt og fysisk syk. Hun trengte å være i fred og ro, og ikke bli kontaktet av folk.

De påsto dessuten at det var opprettet et dedikert støtteteam som tok seg av henne nå, så det var ingen grunn til bekymring. Dette var ren løgn, for et slikt team fantes overhodet ikke. Nina sto alene. Kun med noen få rundt henne, som så gjennom løgnene og sirkuset og som støttet henne, og trodde på henne.

For å ha sitt på det rene, gikk Nina til profesjonelle, for å bli utredet. Konklusjonen var at hun var frisk som en fisk, og overhode ikke vrangforestilt eller hadde noen annen kognitiv eller hukommelsesmessig dysfunksjon.

🦋🤍

Videre kommer det også frem hvordan hennes samboer ble kontaktet av representanter fra IKYA. De forsøkte å trekke ham inn i sitt narrativ og gjøre ham til en del av et "team", som skulle støtte Nina i hennes «helbredelsesprosess», gjennom å knekke henne. Dette skjedde bak hennes rygg, og samboeren ble bedt om å komme inn til samtaler angående dette uten Nina.

Han opplevde dette som manipulerende og avviste det blankt. Han sier selv at for ham veier atferd tyngre enn ord. Han hadde sagt til dem: "Det dere sier samsvarer ikke med den Nina jeg kjenner. Og jeg bor sammen med henne." Der kom de altså ingen vei. Ninas samboer støttet henne fullt ut, og han rapporterer om en absurd, manipulerende og uetisk opptreden fra IKYA-ledelsen.

For meg fremstår dette som et mildt sagt alvorlig overtramp, og et tydelig forsøk på å manipulere og kontrollere ikke bare Nina, men også den som står henne nærmest. Dette er rett og slett det man kaller gaslighting – en form for psykologisk manipulering der man forsøker å skape tvil om en persons virkelighetsforståelse og samtidig svekke båndene til de nærmeste.

Bevisste forsøk på å isolere en person ved å svekke båndene til dem de står nærmest, og undergrave deres evne til å tenke og handle fritt, er ikke bare uetisk – det kan også kalles god gammeldags psykologisk vold. Dette er en type skjult maktutøvelse der målet er å bryte ned personens autonomi, selvstendighet og relasjoner over tid. Dette handler ikke om helbredelse eller omsorg, slik de prøvde å fremstille det som – tvert imot er det et rent makt- og kontrollspill de driver med.

Dette er bare toppen av isberget, av løgner om Nina, og hvorfor hun ble avskjediget med umiddelbar virkning, som IKYA spredte rundt i miljøet.

Det var sjokkerende hvor få som tok kontakt med henne, særlig når man vet at hun i løpet av sine 20 år i IKYA har hjulpet og jobbet tett med så mange mennesker – alltid som en av de mest lojale og betrodde ressurspersonene i miljøet, med høy tillit, integritet og kredibilitet.

🦋🤍

Hvorfor ble hun egentlig kastet ut?🚪

Grunnen som ble oppgitt for hvorfor Nina ble kastet ut, var tvetydig, og endret seg stadig. Det var alt fra at hun var syk, at hun hadde gått utenfor retningslinjene, til at hun levde i flere virkeligheter og ikke var beregnelig… ryktene gikk vilt i miljøet, og ingen visste egentlig helt hva som hadde skjedd. Og en av de siste ryktene gikk ut på at hun hadde kalt IKYA for en firfisle! Tenke seg til...

Jeg, som allerede er kjent med endel teorier i konspiverden og kjenner til forestillingen om «reptiler», skjønner referansen. Altså visse utenomjordiske, logisk-tenkende raser, ofte uten empati (det finns visstnok både onde og gode reptil-raser) – og hvordan de angivelig medvirker til hvordan verdens maktelite styrer her på jorda. Men Nina er ikke like bevandret i kaninhullet som meg, og måtte faktisk google hva "reptil" (for firfisle er jo en type reptil) betydde i denne sammenheng, da hun fikk høre dette ryktet om seg selv!

Det som derimot var hennes virkelige "sykdom" var at hun hadde begynt å komme i kontakt med sitt indre ønske om å leve innenfra. Begynne å sette seg selv og livet med sin nye samboer først, og ikke som alle tidligere år, å sette IKYA og hans mission før hennes eget liv. Dette hadde hun delt åpent med IKYA noen måneder før utkastelsen, med overbevisning om at dette var et positivt neste skritt i hennes evolusjon, tross alt i tråd med hans lære.

Samtidig hadde hun begynt å få øynene opp for de usunne trekkene en kunne gjenkjenne i organisasjonen og i miljøet, og det var vel like før hun skjønte at her er ikke et godt sted for utvikling og samhold. Det var vel dette Ikya hadde begynt å registrere, og som gjorde Nina til en trussel, som han måtte bli kvitt.

🦋🤍

Fryktkultur🦎

Selv om jeg aldri har vært dypt inne i IKYA-miljøet selv, men bare snust på overflaten, har jeg likevel plukket opp en viss tone – et mønster i hvordan folk ofte forholder seg til hverandre, og hvordan miljøet preges av tilbakeholdenhet, forsiktighet og dysfunksjon på visse områder.

For meg virker det som at det ofte ikke er rom for å stille spørsmål eller dele refleksjoner rundt organisasjonen og strukturen i IKYA. Slike innspill blir sjelden møtt med reell åpenhet. Tvert imot ser det ut til at man ofte blir møtt med taushet, antydninger eller anklager som svekker ens troverdighet – og i noen tilfeller blir mennesker rett og slett kastet ut, som i Ninas tilfelle. Dette virker ikke til å være enkelthendelser, men del av et større mønster.

🦋🤍

"Horisontal" bevissthet

I IKYA-terminologi brukes blant annet begrepet horisontal bevissthet for å beskrive det kroppslige, menneskelige og det som er preget av overlevelsesinstinkter. Dette settes i kontrast til vertikal bevissthet, som er knyttet til det åndelige, til kontakten med det høyere selvet og en guddommelig bevissthet frigjort fra jordlivets strev.

Å bli stemplet som å være i en horisontal bevissthet i møte med en situasjon, brukes i praksis ofte som et skjellsord – for å sette det på spissen. Det kan føre til at man blir sett ned på, ilagt skam, og gjort til en som "ikke har kommet langt nok".

Dette bidrar paradoksalt nok til å skape en intern overlevelsesmekanisme, et miljø preget av en gjennomsyrende frykt for å bli vurdert som lavt utviklet. Man strekker seg etter et spirituelt ideal om å være observerende til alt som skjer, i kontakt med sin vertikale søyle, og alltid se ting fra en høyere bevissthet.

Dette er vel og bra. Og disse prinsippene kunne potensielt fungert optimalt dersom lederen speilet mennesker på en oppløftende, heiende og validerende måte, konsekvent. Når dét ikke skjer, og de i stedet blir brukt mot en gjennom hersketeknikk og gaslighting, forvrenges de opprinnelig gode og sanne prinsippene til illusjoner som begrenser full uttrykksfrihet og utfoldelse.

Frykten for å bli tillagt lav eller horisontal bevissthet gjør at mange utvikler en form for selvsensur, hvor man forsøker å holde følelsene i sjakk og fremstå avbalansert og "leveled-up", i tråd med idealet og det å være i kontakt med sin "vertikale søyle". Helt menneskelige reaksjoner – som sårbarhet, skuffelse, motstand, uro, sinne eller sorg – holdes tilbake i frykt for å bli tolket som svakhet eller tegn på åndelig umodenhet.

I stedet for å kjenne etter og stole på hva som faktisk er sant og ekte, begynner man å tvile på egne reaksjoner, følelser og tanker – og justerer seg gradvis i tråd med de høytstående idealene som ikke forvaltes på en verdig og rettferdig måte.

🦋🤍

Konfliktskyhet
Jeg ser og en tendens i miljøet til å unngå å gå inn i konflikter, fordi man har lært at "å gå inn i drama" er horisontalt. Jeg ser hvordan prinsippene kan fungere optimalt med et riktig mindset. Men dessverre ser jeg oftere enn jeg liker at tendensen i stedet blir unngåelse, undertrykkelse av uttrykk, konfliktskyhet og feighet.

Det ender med at folk ikke snakker sammen. Og dét, kjære venner, er et velkjent verktøy i enhver klassisk splitt-og-hersk-strategi. Få folk til å skamme seg over egne følelser. Gjør dem usikre på seg selv. Plant ideen om at det er et svakhetstegn å føle behov for å bli møtt eller validert. Resultatet? Akkurat det man ønsker seg i kontrollerte miljøer: folk slutter å snakke sammen.

Dette er ikke nytt. Dette er textbook høykontroll. Det er akkurat sånn autoritære regimer opererer. Sensur av informasjon. Sanksjoner – åpne eller skjulte – mot de som sier ifra. Skam og frykt brukt som verktøy for å oppnå sosial disiplin.

Det er kanskje fristende å tenke at "så ille er det vel ikke". Men helt ærlig…
Er det virkelig så fjernt fra måten et regime som Nord-Korea opererer på – der offentlig diskusjon er farlig, og den som stiller spørsmål, blir ekskludert?

For det er jo dette som skjer, bare i mindre skala - en miniatyrversjon av et totalitært kontrollsystem, forkledd som spiritualitet og kjærlig fellesskap.

Så jeg bare lurer på… Hvordan vil vi egentlig ha det? Vil vi ha åpne, inkluderende rom, frie samtaler og ekte fellesskap, der vi validerer hverandre og velkommer hverandres følelser, reaksjoner og kritisk tenkning? Eller et spirituelt diktatur, der det å stille spørsmål blir sett på som illojalt?

🦋🤍

"Naiv"
Jeg fikk en gang høre – i kjølvannet av hendelsen med Nina, og min håndsutrekning til studiegruppa mi, der jeg ønsket å samles og snakke sammen om dette – at det var modig og naivt gjort av meg. Modig, ok – eh, takk, I guess? Men hvorfor skal det egentlig være modig å si: "Hei, skal vi prate sammen, folkens?"

Og "naivt"? Hvorfor i alle dager skulle det være naivt å spørre gruppa om vi skal snakke om en aktuell hendelse som berører hele miljøet? Jeg vil mene at det ikke er naivt, men fullstendig naturlig og nærliggende – og at noe annet ville vært merkelig.

Men den uteblitte responsen viste imidlertid at personen som hadde kalt meg modig og naiv, hadde rett. Dette var åpenbart et betent tema, uten at jeg forsto hvorfor. Det lå et klart preg av tabu over det å snakke om Nina og det som hadde skjedd med henne.

For meg peker dette mot noe dypt strukturelt i miljøet – og det reflekterer etter mitt syn ikke bare en gruppedynamikk, men en kultur som har sitt utspring i… lederen selv.

🦋🤍

Uetisk Guruvirksomhet

Jeg sier ikke at alle individer i miljøet er "skadet". Noen thriver, står støtt i seg selv, og trekker ut det beste av det som blir forkynt. Men altfor mange har hatt motsatte erfaringer.

Strategien om å "assistere" folk inn i speed-utvikling ved bevisst å si ting eller oppføre seg på en måte som trigger dem – for så å bruke det at de blir trigget imot dem – det er etter mitt syn verken en etisk eller god måte å drive guru-virksomhet på.

Når én person løftes frem – eller snarere utnevner seg selv – som en opplyst mester, blir det naturlig for mange å forsøke å speile det idealet: Å gjøre seg selv til en som har forstått, som har fulgt med på leksjonene og ikke går i de klassiske horisontal-fellene, og ikke viser lavrangs menneskelighet. Det som gjenstår, er en overflatisk "spiritualitet", der sårbarhet og feilbarlighet må undertrykkes for å passe inn.

🦋🤍

Spiritual Bypass🔮

Dette fins det er trendy ord for, nemlig: "spiritual bypass". De tror de er kjempespirituelle, ved å synge mantraer, og flotte seg med røkelse og krystaller, men det har egentlig ingenting med ekte rå-spiritualitet å gjøre, og i virkeligheten er de like redde og skrekkslagne små horisontale mennesker som resten av oss.

Og det er denne fryktkulturen som beskrevet over, jeg finner dypt foruroligende. Ikke bare fordi det begrenser ærlighet og sårbarhet, men fordi det gjør noe grunnleggende med hvordan man forholder seg til seg selv. Når du blir speilet med subtile antydninger på at egne følelser er et tegn på lav utvikling og feil bevissthet, lærer du også at deler av deg selv ikke er ønsket. Og dermed mister du gradvis tilliten til egne følelser og reaksjoner. Og dét synes jeg er ganske alvorlig. Det er ikke bare alvorlig, det er ødeleggende. Fordi du mister troen på deg selv, og din egen livskraft.

Det er også rapportert fra urovekkende mange kilder at Ikya rett og slett har snakket folk ned, når de har vært i såkalte "satsangs" med ham. De har gått ut av rommet etterpå med dårligere selvbilde, som for noen har preget dem i årevis, og noen så nedbrutt at de mer eller mindre har vært sengeliggende i flere år. Par som er blitt satt opp mot hverandre på individuelle sessions, hvor han har oppfordret dem til og gjøre ting mot hverandre, som har skapt enorme traumer i etterkant. For å nevne noen få eksempler av kritikkverdig "terapi" fra John Ikya.

Når han så har fått kritikk for dette i etterkant, har han avvist kritikken med et bagatelliserende "du blir bare trigget" eller "du ser bare et speil av deg selv" eller noe i den duren - totalt gaslighting, altså.

For meg er dette langt unna det frie og åpne rommet som miljøet hevder å være.

🦋🤍

Ikya selv påstår å være en «opplyst mester». Slik jeg ser det, bidrar dette i praksis til å gjøre ham uangripelig. Hans utsagn og handlinger blir tolket og akseptert innenfor rammene av hans egen lære, og kritikk eller alternative perspektiver slipper ikke til. Det skaper et ekkokammer hvor det blir vanskelig å stille spørsmål, stille ham til ansvar, eller i det hele tatt tenke utenfor systemets rammer.

Alt dette gir meg en dyp uro, og en trang til å dra trollet ut av esken. Sprekke ballongen. For meg handler dette ikke om å angripe noen, men om å løfte frem noe som mange kjenner på, men ikke tør si høyt. Det handler om å kunne stille spørsmål ved makt og kontroll – også når det skjer i miljøer som kaller seg spirituelle og kjærlighetsbaserte. Det handler om frihet, menneskelighet og retten til å tenke selv.

🦋🤍

Hvem eier kunnskapen? 📚

En av konfliktene i etterkant handlet om hvorvidt Nina juridisk hadde lov til å bruke det hun hadde lært gjennom de siste 20 årene, i sin egen praksis. Hun ble bedt om å skrive under på en kontrakt der hun forpliktet seg til å avstå fra dette. John Ikya hevder altså at kunnskapen han fremmer, er "hans" og at han eier den. Men her er jussen på Ninas side, og John har ingen sak.

En interessant ting er dessuten at John formidler mye kunnskap som er sann. Som er universell. Det er derfor det treffer og resonnerer hos mange. Og det paradoksale er at han selv er den som gjentar at man for guds skyld ikke må "følge" hverken ham, eller noen andre.

"Don't be a follower."

Dette sier han selv.

Men… kunnskapen er ikke hans. Ok, mister John - du kan prøve deg. Og du gir oss god øving i å stå støtt i vår egen sannhet og integritet.

Kunnskapen er ikke hans. Han fant den ikke opp og han eier den ikke, bare fordi han kan tune seg inn og kanalisere den, og minne oss på den. Den kunnskapen er noe som er nettopp universell, noe som vi alle kan tappe inn i. Den er også beskrevet i tekster fra kanaliseringer fra Pleiadene, for eksempel.

Barbara Marciniak (7) har skrevet bøker og tekster siden 1992, med kanalisert informasjon fra en gruppe entiteter fra Pleiadene. Der kan man lese mye av den samme informasjonen som John har formidlet gjennom sitt alter ego "IKYA". I tillegg kan man finne den i videoer fra de første årene i YouTube-kanalen, Cosmic Agency (8), som er direkte skrevet informasjon fra et team av extraterrestrials, også fra Pleiadene. Mooji (9) og Bashar (10) nevner og flere ting i samme gate. Altså - det er ikke Ikyas eiendom, langt derifra.

🦋🤍

Kjenn deg selv🧭

Hvorfor skjer dette i det hele tatt? At tilsynelatende oppegående mennesker, verden over, knytter seg til en leder eller et miljø som i realiteten manipulerer dem – og i verste fall trekker dem inn i en form for massepsykose? Vi ser det gang på gang, i utallige tilfeller, og dette er verken en unik historie eller den verste, dessverre. Dette finnes i flere spirituelle miljøer verden over, i kulter, ordener og ikke minst i religioner. Hva er det som gjør oss mennesker så sårbare for slike maktstrukturer?

Jeg tror det handler om at vi er frakoblet vårt sanne jeg – våre iboende evner til å koble oss på sannheten, på all informasjon som finnes, på evnen til å skape og manifestere, på vår egen guddommelighet. Her på jorden, som mennesker, søker vi derfor til ledere som ser ut til å være i kontakt med det vi selv strever med å nå inn til – vår indre sannhet, vår egen guddommelighet og skaperkraft og vår indre leder.

Samtidig har vi også blitt så vant til, gjennom samfunnet og systemene vi lever i, å stadig få fortalt av en autoritet hva vi skal gjøre, hva vårt neste steg er, hvordan vi skal føle, tenke og reagere. Vi er ikke trent i å stole på oss selv – vår egen intuisjon, våre egne følelser, reaksjoner og tanker, og vi er ikke vant til at våre frie uttrykksformer blir heiet på eller applaudert. Vi venter på validering utenfra før vi stoler på at noe er sant.

Og dette gjør oss sårbare for mennesker som påberoper seg å ha svarene. Som sier: «Hør på meg! Jeg har sannheten. Med meg som guide vil det gå deg vel!» Drevet av lengsel etter å finne tilbake til oss selv, øyner vi håp, lar oss fortrylle – og ender opp frelst av et spirituelt luftslott.

Jeg tror dette er en av grunnene til at vi finner så mange tilfeller av dysfunksjonelle spirituelle og religiøse miljøer. Og læren i alt dette er klar: Vi må lytte til vår egen intuisjon – og fatte mot til å være autentiske. Mange lærde har sagt noe lignende, og en av mine favoritter er Sokrates. Han var opptatt av det samme som også sto inngravert på Apollon-tempelet i Delfi:

Kjenn deg selv.

Den største visdom ligger i å kjenne seg selv – og å følge den indre stemmen fremfor autoriteter utenfra. Nina fikk lære den tøffe veien hvordan man navigerer mellom lojalitet og det å stå støtt i egen integritet og sannhet. Og den samme leksa tror jeg er relevant for oss alle. Jeg tror vi er mange som står i spennet mellom de ytre, pålærte strukturene og programmeringene på den ene siden – og vårt indre kall, vår livskraft, som vil bevege seg, uttrykke seg og si sitt fritt, på den andre. Disse to kreftene kan ofte trekke oss i hver sin retning og skape en skvis, som vi ikke alltid er bevisste på. Ofte merker vi ikke engang hvilke krefter som egentlig styrer oss.

Pleiaderne sier det: Vær rebeller. Ikke følg autoriteter. Knus systemene. Og husk hvem du er.

Så i stedet for å være en «follower» –

Husk hvem du er.

🦋🤍

Linker:

• (7) Barbara Marciniak:

  https://www.pleiadians.com/

• (8) YouTube-kanalen "Cosmic Agency":

  https://www.youtube.com/@CosmicAgency

• (9) Mooji:

  https://mooji.org/

• (10) Bashar:

  https://www.bashar.org/