måfå

nå er det lenge siden... hm... mye har skjedd... og lite har skjedd... spørs på vinkelen. 

det er så mange ganger jeg har tenkt "å, det må jeg huske på, det skal jeg skrive om" - og nå, når jeg endelig ut av det blå har logget meg inn og plutselig sitter i et skriveprogram, helt uten at det var planlagt, da husker jeg jo ikkje ein gamal sjeit... for det er ikke sånn at jeg opererer med notater. erru gæærn. det ville vært langt utenfor min komfortsone. tenke seg til. nei... best å glemme. og så bare la det skje når det skjer. plutselig dukker det opp igjen, hvis det absolutt skulle være så viktig. 

men noe av det som har skjedd siden sist er at jeg har blitt enda galere enn før. nå hare virkelig tørna for a frøya, sier'em. falt uttafor, vettu, jobber ikke og har for mye tid til å tenke - da blir'n gæren da. ja, for nå har jeg begynt å tro på aliens, nå. 

nei, det blir for tullete å si, sånn rett ut. det gåkke an det. "nå har jeg begynt å tro på aliens"?? hva er det for noe å si. 

drager og. trur på drager i verdensrommet, jeg. ekke det fett?? tenk at det fins drager'a! og store katter. nei.. dette er jeg ikke klar for. jeg aner jo ikke hvem som leser. hutte meg tu. 

hvorfor spiller det noen rolle da? bryr jeg meg om det? ah, nei nå sklir alt ut igjen. det er null orden på meg. jeg har en uregjerlig rytme som jeg aldri klarer å temme. rytmen bare flyter dit den vil hele tida. når jeg må følge rytmer utenfor meg selv, som å følge avtalte tidspunkter som gjentar seg hver uke f eks, da føler jeg følelsen av noe som er værre en døden. det er dødere enn døden. for døden er jo ikke død. døden er jo veldig levende, veldig bevegelig. men å følge en annen rytme enn min egen - det er drepen - jeg mangler et ord for dette. men for å ta opp tråden der den glapp - selv om rytmen min er helt ute av kontroll og fullstendig uryddig og kaotisk av og til - så er det det eneste jeg trives i. jeg kjemper bare litt imot det, for jeg har jo lært meg ting. som jeg avlærer meg igjen, heldigvis. 

...

tenk at alt er en løgn... hele systemet. jaja, ikke sånn at vi er offer for løgn, vi er ikke ofre, vi ...bla bla bla... nå var jeg nesten i gang med sånn spiritualistisk new age-erier. som å si at vi har valgt å glemme og valgt å være del av en verden og et system som utnytter oss etc... og jeg mener jo det. men det er så krinsj å si det. like krinsj som å skrive krinsj. jeg blir så flau av meg selv noen ganger. skam 

...

stillhet - er ikke bare auditivt. ikke bare visuelt heller. det er energetisk også. jeg skrur av f7 hver kveld, jeg. f7, det er liksom brytern i sikringsskapet som er kobla til soverommene og stua. og det er celleskjærende hver gang jeg er nødt til å skru på f7 igjen om dagen. ahhh det skjææærer liksom, som en sånn forferdelig lyd, som negler mot tavle - grøss!

jeg var ikke et sånt menneske før. som kunne kjenne sånne ting. jeg ble sånn sensitiv da jeg ble skikkelig syk. jeg tålte ikke å kjøre elbilen lenger. jeg ble uvel, ør, kvalm. men dieselbilen, den gikk fint. jeg kjører fortsatt helst den. jeg har ikke tro på elbilenes fremtid. tanken og intensjonen er kanskje god. men det er skitten energi. jeg kan kjenne det når teslaen til naboen kjører forbi - da er det akkurat som jeg holder pusten et øyeblikk, til den har passert. 

jeg bor i umiddelbar nærhet til granskog. masse blåbær. stier. men jeg går sjelden i den. av en eller annen grunn kvier jeg meg for den. jeg trodde lenge at jeg bare var lat og ikke gadd å gå på tur. men jeg mistenker at 5g-masta på toppen av kollen påvirker meg. intuitivt vil jeg bare ikke bevege meg nærmere den. for en stund siden var det noen som gjorde hærverk på den masta. og da var alle i området uten 5g-dekning en periode. det var så deilig. dere som har kompetanse til å gjøre hærverk på 5g-master - kan dere ikke være så snill og gjøre det igjen? nei, det går ikke an å si, sikkert. blææh. regler er kjedelige. og moral er kjedelig. jeg har ingen moral overfor 5g-master. jeg driter i de. 

jeg vet ikke hvorfor jeg skal være så stor i kjeften. jeg prøver vel bare å tøffe meg sikkert. eller er det en slags overkompensasjon for et mindreverdighetskompleks? jeg er jo halvt gudbrandsdøl. og da har man jo mindreverdighetskomplekset medfødt. 

ok, men ihvertfall da. så tror jeg ikke på systemet lenger. tror ikke på forskning. tror ikke på myndigheter. tror ikke på leger. tror ikke på virus. tror ikke på corona (old news), tror ikke på vaksiner. hva tror jeg på? kjærlighet, aliens og meg selv. eller gjør jeg det? nesten kanskje? nei ikke helt, men vil tro på meg selv. *kremt* jeg har herved en intensjon om å stole fullt og helt på meg selv, mine følelser, innfall, intuisjon, rytme. og så tror jeg på det jeg var litt inne på ista - at vi alle har valgt å være med på leken, denne leken.. så ingen er ofre - egentlig. vi er alle fragmenter av det samme - kreativ energi - som vil utfolde seg, og erfare. og til den leken trenger vi et spillerom med visse elementer, som skaper bevegelse. dualiteten fungerer til dette formål, slik jeg ser det. 

jeg aner ikke hva cabal er. jeg hører bare snakk om det. men de utgjør bare den ene siden av dualiteten, som gir bevegelsen og erfaringen en arena å utspille seg på. men! men - dette perspektivet gjør ikke at jeg mener at man skal sitte passivt å vitne ting som man kjenner i kroppen at man ikke liker. det er en felle å ikke agere når noe trigger, fordi man tenker at man bare blir speilet, og at man skal omfavne alt, og bare sette seg ned og meditere på sin egen trigg og "komme over det" på egen hånd. jeg mener fortsatt at man skal engasjere seg og gå inn i "dramaet" og aktivt være en del av bevegelsen. la triggerne få deg til å handle. ikke sett deg ned og mediter! skrik ut istedet, og la omverden få en umiddelbar tilbakemelding på hvordan dette traff deg! det er mye gøyere å spille med åpne kort og la omverden få ta del i indre prosesser i sanntid. 

...

jo, og en annen ting jeg ikke liker er research. kildehenvisning. asa - hva fena`? jeg vet ikke hva fena betyr, men det er litt penere å skrive enn faen. 

asa hva... hvorfor skal man hele tiden verifisere egne meninger, ideer og teorier med hva en annen har sagt før? åja, bare fordi en annen har tenkt det samme før deg, da er det legit? bare fordi noe har blitt testet av en masse mennesker og fordi en forsker har skrevet noe, så definerer det sannheten? det er så snevert og naivt, og ikke minst - for en gas lighting-strategi! for ikke å snakke om - verdens mest brukte hersketeknikk - "forskning sier..." har man glemt hvem som tjener på den forskningen? og hvem som ikke tjener på den? hvem finansierer den? (du som er i trigg nå, av at jeg snakker negativt om forskning, eller får en trang til å forsvare forskning - slapp av. jeg skjærer all forskning under én kam - med urette. nyansene må det gå an å hoppe bukk over for en stakkars arbeidsledig blogger. neida, jeg er ikke stakkars. jeg bare tøffa meg igjen med å sette meg selv i offermodus. rar måte å tøffe seg på?)

...

hvilken filosof refererer opp og ned i mente og verfiserer egne ideer, ufra andres allerede uttalte ideer? nei det er ikke slik en filosoferer i grunn - i grunn filosoferer man utfra egen evne til logisk resonnement og intuisjon. og filosofien er den første vitenskap. og den eneste man kan stole på. der egen fornuft, intuisjon og erfaring gir deg det eneste grunnlaget for å konkludere. jeg er på tynn is i resonnementet mitt her nå, merker jeg. men jeg er for lat til å skrive fiffigere idiotsikre argumenter. jeg skriver ikke for å overbevise. det er umulig. og ikke noe vits. jeg skriver bare for å underholde meg selv. 

...

i grunnen synes jeg referanser er jåleri. snikskryt. "åå, se hva JEG har lest, se hvor mye breddekunnskap JEG har..." 

dessuten fins det folk og forskning som kan verifisere alle mulige spirkende teorier. så - in the end blir det hva som appellerer til deg, som blir det utslagsgivende. hvordan skal du vite hva du kan stole på? det er spørsmålet. det er DET som er spørsmålet. ikke om man er eller ikke er. det er absolutt ikke det store spørsmålet. neida, joda, det kan og være det store spørsmålet. 

det er bare så rart at noe som først appellerte til meg, viste seg å ikke gi meg gode erfaringer. mens noe annet som i utgangspunktet overhode ikke appellerte til meg, viste seg at jeg fikk gode erfaringer med. så... hm. hvordan kan man da vite hva som stemmer? er appellen farget av hva vi er lært opp til å tro? ja, det tror jeg. hm.. tricky...

jeg mener forresten ikke alt jeg skriver. eller kanskje jeg gjør det. sånn cirka ihvertfall. men det er mest fjas. som erlend mørch sa "den største fienden er alvoret". beklager jåleriet der.